Close

907 37 696 post@aurskog.no

Oppfinnere

Johan Waaler (1866 – 1910) og bindersen

Waaler vokste opp på Våler, mellom, hvor moren hans kom fra. Som alle begavede ungdommer fra bygda måtte han reise til Christiania (Oslo) for å få høyere utdannelse. Han tok meget gode eksamener, og med de vitnemålene fikk han jobb på Bryns patentkontor. Papirklemma som etter hvert fikk navnet «binders», skal være noe han hadde fått ideen til ved å bøye på morens hårnåler. Han tok patent i Europa på oppfinnelsen i 1899 og i USA/Canada i 1901. I verdens offisielle oppfinnerhistorie står Waaler som mannen bak bindersen og står da også som oppfinneren i Time Magasin`s tusenårsnummer som utkom i år 2000. Der figurerer bindersen som en av forrige århundres ni største oppfinnelser, ved siden av bl a nylonstrømper, kjøleskap og vaskemaskinen.

I de seinere åra har bindersen over hele verden blitt et symbol på kreativitet og genialitet, og under krigen ble den båret i jakkeslaget som symbol på samhold. Johan Waaler var gift med skipsreder-datteren Thina Engelschiøn og hadde tre barn med henne. Dessverre hadde han dårlig helse og døde bare 44 år gammel.

 

Gunnerius Schou (1855 – 1946) og verdens første ski-patent mm

Han var født på Halvorsrud og het da også Halvorsrud til etternavn, men da han reiste fra bygda tok han siste leddet i bygdenavnet som etternavn og skrev det Schou. Først gikk han i børsemakerlære i Drammen (hos bøssemaker Larsen som var fra Kvevli i Blaker). Deretter var han mange år ved våpenfabrikken «Liege» i Belgia, og det er ingen tilfeldighet at det fantes Liege-hagler på de fleste gårder i distriktet herover. Han hadde også et studieopphold i Chicago, men da han kom tilbake til Norge var det ski og skisport han satset på. I 1889 tok han patent på ei skibinding, og dette var verdens første patent på skiutstyr. Kameraten Fritz Huitfeldt forbedret den og den fikk navnet «Huitfeldt-bindinga», men Schou produserte den i nærmere 30 år. Denne bindinga regnes som opprinnelsen til så vel «Kandahar-bindinga» som «Rottefella», ja, så å si alle moderne bindinger.

I 1910 startet han Schous Bøssemakeri som faktisk lever som firmamerke den dag i dag. Han tok etter hvert patent på slike ting som «fuglerifle» og et meget populært sikte kalt  jaktdiopter. Helt fram til sin død var han aktiv og svært respektert i det frivillige skyttervesen.

 

Hans Engen (1864 – 1933) og retursystemet for sagbruk

Husmannen Hans Engen fra «Vikjerrkroken» i Aurskog kan stå som eksempel på hva teknisk innsikt og sundt bondevett kunne få til. Det fortelles at han med selv-filte tannhjul fikk ei Amerika-klokke til å vise både måned og dato etter at han hadde åpnet den for å se på «innretningen». Han jobbet som tømmermann det meste av året og var kjent som en utrolig flink og nøyaktig mann. På de husa han satte opp, var det ikke sìg i taket 100 år etter.

På våren var han sagmester på Holmsens sag i nærheten av Aurskog Stasjon. Han registrerte at verdien av virket ble redusert fordi haker ble hogget inn i stokken for å trekke denne tilbake til sagbladet. Det trengtes også minst en mann ekstra for denne operasjonen. På samme måte som for Amerika-klokka, tenkte han ut et system med et par ekstra reimskiver og en styrespak. Dermed kunne sagmesteren selv kjøre stokken tilbake etter at en planke var skåret av. Han tegnet systemet, men hadde ikke penger til å søke patent selv. Sagbrukseier Holmsen så det geniale i Engens system og betalte patentomkostningene. Det fikk dermed navnet «Engen og Holmsens selvtrekk for sager». I 50 – 60 år var systemet dominerende i hele Skandinavia og store deler av Europa. Hvis det på dine kanter synger i ei gårdssag på vårparten, er det store sjanser for at det fremdeles er husmannen Hans Engens system du kan få se i virksomhet om du tar en titt.

 

Odilon Balthazar Hannibal Hanneborg, (1861 – 1919) og grøftemaskinen

OBH Hanneborg var født på Haugrim. Som ung utdannet han seg til portrettmaler i Dresden, Tyskland. Da faren døde, reiste han hjem og overtok Øsken i Høland. Et par år seinere flyttet han til Haugrim. Til begge disse gårdene lå det store arealer myr og vass-sjuk jord som han mente burde kunne utnyttes til dyrkig av gras og korn. Å håndgrave drensgrøfter var tungt og seint arbeid, og Hanneborg begynte å eksperimentere med å få bygget en maskin til dette arbeidet. Etter hvert hadde han en maskin som grov grøft, la ned rør og grov igjen ca 1000m på en dag. Den ble drevet av en forbrenningsmotor og framdriften var belter. Hanneborg tok flere patenter på maskinen.

På verdensutstillingen i Paris i 1900 fikk han en av de gjeveste premiene, men utviklingen hadde kostet så mye at han gikk konkurs like etterpå og søsteren Aurora overtok Haugrim. Flere var interessert i patentet, spesielt kombinasjonen forbrenningsmotor/belter. Det er blitt fortalt at det engelske forsvarsdepartementet ville kjøpe patentet med tanke på å bygge terrengående kjøretøy (tanks), men Hanneborg avslo et svært raust tilbud derfra.

Hanneborg tok også patent på et system som skulle lede sollys ned i kjellere og gruver med et speilsystem. Dette kalte han «Photophor». Prinsippet er det samme som i dagens superhurtige kabler.

 

Hans Arthur Borstad (1885 – 1957), og bærplukkeren Rask/Rapp

Han var født på Borstad Nordre, men bodde det meste av livet i Oslo. Aurskog var kjent som «tyttebærbygda» framfor noen, og Hans Borstad likte godt å plukke tyttebær i hjembygda. Det fantes mange forskjellige typer redskap, som gjorde plukkinga raskere enn håndplukking, men han var ikke fornøyd med disse. Noen var uten lokk slik at bæra ofte falt ut, men viktigst var det at bæra ble raspa inn ved hjelp av stive pigger. Disse hadde lett for å hakke seg fast og i beste fall dro med seg mye i kvist og kvas. Borstad fant opp en måte å hekle sammen tynnere ståltråder på, på en slik måte at hver «tann» både fjæret unna selve riset og annet, så bæra kunne raspes av og ned i kassa. Dette systemet som ble kalt en «tinneanordning for bærplukkingsapparater», tok han patent på i 1917. I 1918 fikk han så patent på det samme i USA/Canada, da under navnet «Berry Gathering apparatus».

Borstad overlot snart produksjonen, og etter hvert patentet, til naboen Johan Åserud som sammen med sønnen Adolf produserte enorme mengder av plukkeren som fikk navnet «Rask». Adolf fortsatte produksjonen etter farens død, og det sies at han laget ca 400.000 stk. Etter hvert ble selve kassa produsert i plast , og produksjonen overtatt av slektninger i Sandefjord tidlig på 1970-tallet. Den skiftet da navn til «Rapp». Det skal være produsert minst like mange plukkere av denne typen, så en kan bare spekulere i hvor mange millioner liter bær som er høstet med Hans Borstads oppfinnelse.